Tabarca - piratøya

Tabarca er Valenciaregionens største og eneste bebodde øy. 60 mennesker har gjort piratøya til hjem. Øya går inn under Alicantes rurale områder. En rask båttur fra Santa Pola bringer deg over på rundt 15 minutter. Vel fremme finner du et lite, koselig og bilfritt bysamfunn og en spektakulær natur med rolige bukter og strender.

Båtene står på rekke og rad langs havnen i Santa Pola, mens billettselgere prøver å "haie" deg med de rimeligste overfartene. Det er to avganger i timen og like mange tilbake inntil siestaen. Da er det en tre timers pause inntil båtene begynner å gå igjen ved fem-tiden. Her er både store katamaraner og mindre båter som går i skytteltrafikk. Vel fremme, etter en forfriskende båttur, blir turistene overrent av ivrige selgere fra øyas restauranter. Reklamebrosjyrer blir dyttet inn i hånden din enten du vil eller ei. Inntrykket man får er "intens masseturisme". Men førsteinntrykket blir lagt på hyllen så snart øyas vakre natur åpenbarer seg.   

I sommermånedene er besøkstallet høyt på Tabarca, men man slipper å bevege seg som sild i tønne da øya er forholdsvis stor i utstrekning og med et variert servicetilbud. Blir du sliten av å gå i byen, kan du ta et avbrekk ved en av restaurantene, en strand eller bare nyte det rolige naturområdet. Her finnes gode gangveier med plansjer som forteller historien til bygningene som befinner seg her. En plansje forteller også om en mindre hyggelig fauna: slanger og lodne tarantulaer. Kanskje best å holde seg til stien eller vannet!

Øyen er delt i to soner; den ene delen er et naturområde med vakttårn og fyrtårn, mens den andre delen er et bysamfunn med smale gater, små bygninger og et variert tilbud av butikker, spisesteder og et par overnattingssteder. De koselige bygatene er fredelige (de fleste velger "bystranden" under sitt opphold på øya). De små smugene og trange gatene står i pittoresk harmoni med den blå havet i bakgrunnen. To bytorg beplantet med trær gir naturlig skygge, akkompagnert av en behagelig, jevn bris som gjør byturen levelig selv på en het sommerdag. Vel gjennom byen, på ytterste spiss, finnes det gamle fengselet, et fangerom som vitner om historiens harde realitet.

Strender

Strender er det massevis av rundt hele øya. Den største stranden, som gjerne kan kalles for "bystranden", ligger midt mellom havnen og byporten. Dette er en sandstrand med høyt besøksnivå. Her finnes solsenger, parasoller og sykkelbåter til leie. Det yrer av liv med skrål og støy. Her ligger også flere restauranter på rekke og rad og frister med lokale spesialiteter fra havet. Ønsker man et litt fredeligere strandopphold har øya mang en bukt å by på. De fleste er dekket med et godt lag med tang som er skylt på land og har fått tørke under solen. Det går dog fint an å bade her allikevel, og er du heldig får du hele stranden for deg selv. Vannet er krystallklart rundt hele øya, det er langgrunt og dermed god badetemperatur.

 

Piratøya

Grekerne omtalte øya som "Planesia", mens romerne kalte den "Planaria". Maurerne kalte den "Ablanasa". I dag har øya to navn: Isla Plana og Nueva Tabarca. Det var nord-afrikanerne som satte navnet Tabarca på den lille øya de da bosatte seg her i 1770. Det er gjort romerske funn på øya som tyder på at den var bosatt av romere for to tusen år siden, men det er ikke funnet rester av boliger fra den tiden. Dog er det funnet nekropolis og amforaer.

På 1300-tallet ble det bygget et festningsverk på øya for å jage vekk berbiske pirater som brukte øya som oppholdssted ved angrep på fastlandet. På denne tiden var øya kjent som "Isla de San Pablo", da man mener at apostelen gikk i land her. I 1741 var øya under tunisisk styre. Beboerne ble holdt som slaver helt frem til 14. oktober 1768 da slavene ble reddet. De ble ført via sjøveien til Cartagena og så til fots til Alicante der de ble innlosjert på Colegio de la Compañía Jesús, som sto tomt etter at jesuittene ble drevet vekk i 1767. Til slutt fikk hertugen av Aranda, i 1768, seilt familiene ut til øya igjen der de kunne gjenoppta sitt liv og virke. Det var totalt 296 personer, hvorav 31 var født i Italia, 137 på Tabarca, 70 i fangenskap i Tunis og 58 i fangenskap i Algerie. De første husene sto ferdige i 1770, og øya fikk navnet "Nueva Tabarca".

På slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900 mistet Tabarca sin militære base. I tillegg hadde innbyggerne i 1835 mistet privilegiene de nøt av. Guvernøren flyttet fra øya i 1850. I 1854 ble fyret anlagt og brukt som skole for å utdanne fyrvoktere. Fraflyttingen var stor og øya opplevde en kriseperiode som varte helt opp til 1960-årene da man så smått begynte å restaurere bygningene. Det var ikke før på 80-tallet at man gjennomførte omfattende restaurering av samtlige bygninger. Mange av bygningene ble dog revet og nye bygninger ble oppført. Bygningene ble tegnet av arkitekten Juan Luís Gallego. 14. april 1983 ble øya erklært marin naturpark med det som formål å verne den marine flora og fauna.