Sierra Mariola, Valencia

Mariola Naturreservat

Vi har reist til turgåernes paradis, naturreservatet Mariola i indre Valencia, kun halvannen time fra kysten. Gjennom vinlandskap, og forbi marmorbrudd, går ferden videre innover i grønt landskap høyere og høyere opp i terrenget, til godt over tusen meter over havet.

www.spaniasbeste.com   www.dia24.no

Vi tar for oss turistkontorets guide over Bocairents mange ruter. De er variende i lengde og ferdighetsgrad, alt fra to timers turer for enhver, til ti timers for de spesielt interesserte. Vi vurderer oss selv til første kategori, og velger ruten ”Nacimineto del Vinalopó” (Vinalopo-elvens utspring). Ruten tar, ifølge guiden, 2 timer og tre kvarter. Den er 8,7 meter lang, og med en høydeforskjell på drøyt 100 meter. Det er altså ikke altfor mye oppoverbakker, noe som passer oss helt utmerket.

Fra carretera CV794, som for øvrig går forbi Camping Mariola, svinger vi inn på en stor grusvei med et informasjonspanel hvor det står PR-CV-4. Her er et kart over ruter som starter akkurat her. Vi parkerer bilen og fortsetter til fots. Veien er kjørbar, og en kan egentlig parkere lenger fremme ved los Pouets de la Rambla der vi ledes inn på en gangsti langs det tilsynelatende tørre elveleiet til Vinalopo-elven. Til tross for at vi går ruten midt under den heteste sommervarmen, er det grønt og frodig, og ikke fullt så brunsvidd som nede ved kysten.

Etter å ha gått ti minutter får vi en gammel slottsruin på venstre side, strategisk plassert på en liten fjelltopp. Terrenget begynner å bli tettbevokst og stien smalere. Store busker med blå bær står og ynder seg i solen. De er mistenkelig like norske blåbær, men buskene er annerledes. En kan nesten ikke dy seg fra å prøve, noe jeg fort angret på. Sure og fæle i smak, hard stein i midten, og absolutt uspiselig, er det godt en ikke tok en håndfull og stappet i munnen. ”Ikke spis det dyrene ikke spiser”, heter det. Ja, det var nok en grunn for at dette var de eneste bærene vi fant på vår tur. Praktfulle var de, men ikke noe annet enn akkurat det.

Vegetasjonen er nå tettere en tettest. Bambusstenger må forseres, og før vi vet ordet av det er det faktisk vann i sikte. Det tørre elveleiet begynner nå å ligne en bekk. Vi må passere elven for å fortsette på turstien. Til vår overraskelse krabber en liten, knallrød ferskvannskreps rett foran oss idet vi krysser bekken. Ved synet av disse veldige nordmenn, finner han ly innunder en sten og lar seg ikke til syne før all fare er over.

Vi begynner etter hvert å høre mennesker, og vi skjønner at vi begynner å nærme oss Pla de Bodi, som er en liten lagune i Vinalopo-elven. Selv om det her er vann, er det fossefallene noen kilometer lenger ned som regnes som elvens utspring. Uansett er denne lille lagunen er vakkert sted, og et naturlig stopp på turen. Dette er fjellvann, så temperaturen innbyr ikke akkurat til å legge på svøm. For så vidt så gjør ikke størrelsen på lagunen heller det, da den er bitteliten med en maks dybde på 50 cm.

Ferden fortsetter på merket løype i form av gangstier og kjørbare veier. Igjen hører vi mennesker, og denne gangen er det de gamle møllene ”Molino de Dalt” som er befolket. Noen eldre menn hygger seg på en av stedets terrasser, og det ser riktig så idyllisk ut. Noen har valgt å campe med telt ved den gamle møllen. Møllens historie dateres tilbake til 1500-tallet, og det har her gjennom tidene blitt produsert tekstil, mel og papir. Den siste virksomheten som foregikk her, var behandling av ull på slutten av 1800-tallet.

 Selv er vi på vei til Vinalopo-elvens utspring litt lenger ned i dalen, fulle av forventning til det vi har hørt skal være fossefall på fossefall. Vi får den gamle fabrikken og møllen i Blanes i sikte. Vår destinasjon for dagen er dermed svært nærme. Fabrikken med møllene ble nedlagt i forrige århundre, og står i dag tomt og delvis i ruin. Det er allikevel et vakkert sted, og mange legger sine spaserturer til den gamle fabrikken.

Rett nedenfor fabrikken åpenbarer det seg det reneste paradis. Inntrykkene står til forventningene og enda mer. Fossefall på fossefall og lagune på lagune. Vi vandrer nedover fossefallene, ikke ved siden av, men midt i fossefallene. Det fosser av fjellvann rundt føttene våre idet vi stiger nedover til lagunene. Vi lar det være med den første lagunen, slik også mange andre gjør. En stor tømmerstokk som ligger over lagunen blir en naturlig benk for de mange badegjestene. Noen har piknik på benken, andre bruker den til omkledning. Og har du med deg badetøy, kan du bokstavelig talt bade deg nedover lagunene.

Turen tilbake går på kjørbar grusvei, forbi den praktfulle Guilella la Nova (Nye Guilella), som er en blanding av bodega og eremita (en liten kirke), og Guilella la Vella (Gamle Guilella). Den eldre delen ser ut til å være ubebodd, og brukt kun som oppbevaring av jordbruksmaskiner og redskap. Den nye delen av eiendommen er staselig med egen innsjø. Hestene gresser fritt helt inntill druerankene. Det pittoreske scenarioet er som tatt fra en venezolansk såpeopera. Vi passerer ranker på ranker før vi igjen er på hovedveien (som fortsatt er en grusvei). T-krysset gir oss valget: enten å dra hjem eller å utforske flere laguner. Vi lar lagunene bli ny destinasjon ved neste besøk i naturreservatet, for det hele frister til gjentakelse om og om igjen….