Federico Garcia Lorca

"Ekte kunst kan bare finnes dersom døden er tilstede"

Spansk poet og dramatiker, en talentfull kunstner og medlem av "Generacion 1927", en Avantgarde forfattergruppe. Federico Garcia Lorca ble født i Fuente Vaqueros, en liten landsby noen mil fra Granada, i 1898. Hans far, Federico Garcia Rodriguez, gjorde det godt som bonde. Garcia Lorcas mor, Vicenta Lorca Romero, arbeidet som skolelærer før hun giftet seg og ble Federicos kone nummer to.

Garcia Lorca vokste opp i Granada, byen han gjentatte ganger refererer til i sine verker. Selv om Garcia Lorca i ung alder viste kunstneriske talenter var det juss han studerte ved universitetet i Granada. Samtidig studerte han også musikk. I 1920-årene spilte Garcia Lorca sammen med Manuel Falla og ble en dyktig pianist og gitarist. I 1919 flyttet Garcia Lorca til Madrid for å fortsette sine jusstudier. Han bodde på et studenthjem i det intellektuelle kvarteret av byen. Blant hans venner fantes forfattere som Juan Ramon Jimenez og Pablo Neruda.

I 1923 startet Garcia Lorca et samarbeide med filmregissøren Luis Buñuel og maleren Salvador Dalí. Fra første stund ble Garcia Lorca betatt av den unge katalanerens personlighet og utseende. Dalí innrømmet også at Garcia Lorca gjorde sterkt inntrykk på han. De tilbrakte tid sammen, og ryktene skal ha det til at de hadde et homoseksuelt forhold. Dalí skal ha besøkt Garcia Lorca på feriestedet Huerta de San Vicente i Granada flere ganger, akkurat som Garcia Lorca besøkte Dalí-familiens feriested i Cadeques i Barcelona flere ganger.

Da Dalí og Buñuel laget sin kjente kortfilm "Un Chien Andalou" i 1928, ble Garcia Lorca fornærmet da han trodde filmen handlet om han. Garcia Lorcas forhold til Dalí inspirerte til et dikt i moderne stil om homoseksuell kjærlighet.

"Et poetisk fenomen i sin helhet og råhet presenterte seg plutselig for meg i kjøtt og ben, forvirret, blodrød, søkene og edel, bestående av tusenvis av mørke flammer og en underjordisk biologi, som en åpenbaring av det originale jeg".

Poesi og handling
Garcia Lorcas mest kjente teaterstykker er hans eneste historiske drama "Marina Pineda" fra 1923 og "Blodbryllup" fra 1933. Den anerkjente skuespilleren Margarita Xirgu spilte hovedrollen som en sosietetskvinne som blir henrettet for å brodere et revolusjonens flagg. Kulissene ble bygget av Salvador Dalí. Blodbryllupet handler om en brud som stikker av med en gammel kjæreste. Hun blir senere funnet og drept av ektemannen. Døden var et gjentakende tema i Garcia Lorcas verker. Som han selv uttrykket det: "ekte kunst kan bare finnes dersom døden også er tilstede". Døden var også sterkt tilstede i hans privatliv, da han slet med selvmordstanker. Både i drama og dikt balanserte Garcia Lorca mellom tradisjon og modernisme, mellom mytologi og kulturelle trender.

"De fleste kritikere i Madrid lovpriser de litterære og dramatiske merittene i stykket "Marina Pineda". Det overrasket mer enn lovende, et fremragende stykke som bringer en ny teknikk til teateret vel vitende om de historiske dramaenes begrensninger, en poesi med naturlig flyt, ikke bare fremførelsen, men også omgivelsene. De fant i den en kraftig emosjonell styrke. Det er dette konseptet jeg liker best ved Marina Pineda fordi jeg helt ærlig mener at et teaterstykke ikke kan være noe annet enn emosjon og poesi i ord, handling og uttrykk".

Spanias største poet
Etter utgivelsen av "Første sigøynerromanse" i 1928 var Federico Garcia Lorca Spanias største poet, og æresmedlem av forfattergruppen "Generacion 1927" som blant annet inkluderte forfatterne Luis Cernuda, Jorge Guillen, Pedro Salinas og Rafael Alberti. I perioden 1929-1930 bodee Garcia Lorca i New York. Uten å kunne ett ord engelsk, led Garcia Lorca et enormt kultursjokk. I sine første brev hjem uttrykker han dog sin entusiasme for amerikanske teaterstykker. Hans suicidale humør ble foreviget i diktet "Poet i New York" i 1940 der han lovpriste Walt Whitman, en av USAs største poeter. Garcia Lorca var rystet over New Yorks skremmende, psykiske og spirituelle korrupsjon, og reiste til Havana for å oppleve harmoni i en mer primitiv tilværelse. Oppholdet ble kort. Han returnerte til Spania i 1931, der han fortsatte sine teaterproduksjoner. Han ble straks leder av det omreisende teateret "La Barraca". Etter at hans venn, tyrefekteren Ignacio Sanchez Mejias, døde i tyrefekterringen, skrev Garcia Lorca "Sorgen over en tyrefekters død" i 1935. Verket er blant kritikere rost som Garcia Lorcas beste poem. Verket er delt i fire deler, der de individuelle motivene blir flettet sammen.

"Nå ligger den velfødte Ignacio på stenen. Alt er over. Hva skjer? Beskue hans ansikt: død har dekket han med svak sulphur, og har på han plassert hodet til en mørk minotaur".

Fiende
Garcia Lorca fortsatte å eksperimentere i teateret. Han gjorde opprør mot middelklassens realistiske teater med dukketeaterstykkene i Titeres de Cachiporra og El Retablillo de Don Cristobal. I 1933 skrev han to surrealistiske drama, "El Publico", som er et angrep på kommersielt teater og sosieteten i sin helhet, og "Así que pasen cinco años" som er tanker over svunnen tid. Med verker om kjærlighet, homoseksualitet, pasjon og voldelig død, ble Garcia Lorca sett på som en fiende under den spanske borgerkrigen som startet i 1936. Poeten gjemte seg for soldatene, men ble til slutt funnet på feriestedet Huerta de San Vicente i Granada. Da han løp ut i hagen i vill flukt, ble han skutt og drept av soldatene. En av soldatene skal i ettertid ha uttalt at han skjøt to kuler i baken på Garcia Lorca fordi han var homoseksuell. Garcia Lorca ble mest sannsynlig presset av soldatene til å skrive sine siste ord: "Far, vær så snill å gi denne mannen en donasjon på 1000 pesetas til arméen." Hans far bar lappen på innerlommen helt til han selv døde under frivillig eksil i New York noen år senere.