Midt oppe på en fjelltopp, øde og inntil nylig forlatt. Med rural turisme er den lille fjellandsbyen blitt et yndet reisemål. Til tross for sin beskjedne størrelse har Riópar Viejo en lang og interessant historie.
Vi befinner oss i Don Quijotes rike, Castilla de la Mancha. Mange forbinder regionen med flatt landskap, sletter så langt øyet kan se og vindmøller, kalstenshvite sådanne på en liten fjelltopp, slik vi husker fra Cervantes verdensberømte bok. Visst nok er der møller, men også mye mer. Regionen kan by på fjell og daler, skog, sletter og queso manchego (ost fra La Mancha). Gamle slott og festninger minner om romernes og muslimenes erobring av den iberiske halvøy. Vi har besøkt en gammel romersk landsby som inntil for noen få år siden lå øde og forlatt.
Steinalderbosetning
De første spor av bebyggelse i Riópar Viejo kan spores helt tilbake til steinalderen. Den gang bodde de helt ved foten av oppstigningen til det som i dag utgjør landsbyen. Det var først i bronsealderen at Riópar Viejo faktisk ble en landsby. I ettertid har byen vært bebodd av romere, vestgotere, muslimer og spanjoler helt frem til landsbyens siste innbygger i 1995. I 1999 flyttet to ensomme sjeler til den forlatte byen, blant falleferdige boliger og ruiner. De bygget opp byen igjen, og i dag teller innbyggertallet 5 personer og en rekke turister som huses i de rurale overnattingsstedene.
Fabrikk ble by
Frafallet av innbyggere startet tidlig i denne lille byen. For å holde på innbyggerne, ble det i 1772 bygget en fabrikk nede i dalen San Juan de Alcaraz, Spanias aller første messingfabrikk.
Gammel historie
Fra romernes tid, 200 år før Kristus, har man funnet gamle skatter som "el Tesoro de Riópar", som består av 364 mynter. Skatten er i dag å se i det arkeologiske museet i Albacete.
Man tror også at området i og rundt Riópar kunne være åsted for konfrontasjoner mellom romere og kartagenere under den såkalte Punerkrigen 150 år før Kristus. Man mener også at Hanibals (Kartagos feltherre) krigselefanter tråkket vei mot Sagunto og Italia via det som ble kalt "Camino de Aníbal", en liten fartsåre som krysset Miraflores-dalen.
Etter romerrikets fall gjorde vestgoterne sitt inntog i den vesle fjellandsbyen, og gjorde god nytte av romernes gamle bosetting helt frem til araberne erobret byen. Området tilhørte nå "La Tora de Todmir" eller "Teodomiro", og ble senere styrt av kalifaten av Cordoba. Fra arabernes tid finnes lite dokumentasjon, kun Al-Zuris beskrivelse fra 11. århundre av Almisawanis, som man i dag mener er beskrivelsen av "el nacimiento del río Mundo" (elven Rio Mundos munning).
Spanjolenes gjenerobring
Det var Alfonso VIII som gjenerobret styringen ved slaget "Las Navas de Tolosa". Året etter i 1213 gjenerobret de også Riópar-slottet, som ble det uavhengige styret som lå nærmest Murcia-riket. De beholdt sin uavhengighet frem til juli 1256, da Kong Alfonso X overlot styret til den mektige Alfoz de Alcaraz for å styrke dets forsvar. Byen ble stadig utsatt for arabernes rassiaer helt frem til det 15. århundre da det fant sted mang en disputt mellom Navas de Paredes og Villena.
I Manriques hender
I 1436 overlot Juan II herredømmet over fem landsbyområder til den mektige Rodrigo Manrique. Under herredømmet inngikk ikke slottene i Riópar og Cotillas, noe som ergret Manrique. Han hadde nemlig sett for seg å stenge Alcaraz ved passet i sør. I ettertid startet konflikten om hvem som skulle lede ridderordenen Santiago. Valget sto mellom den adelige Marquesada de Villena og hertugen av Navas de Paredes. I mellomtiden viste Maestro Don Pedro Manrique, broren til den kjente poeten Jorge Manrique, interesse for å styre byen. Don Pedro var inneforstått med at innbyggerne var misfornøyde med byens ordfører Pedro Manoya fra Villena. Men femten hester og 150 personer gjorde de opprør, og Montoya i sitt slott hadde lite eller ingen ressurser til å slå tilbake med. Han så seg derfor nødt til å tilkalle styrker fra Siles, Segura, Yeste, Villapalacios, Vilalverde, Cazorla og Ubeda, men hjelpen kom aldri, og Montoya måtet overgi seg.
I 1477 tok kongeparet Reyes Catolicos, Fernando og Isabel, over herredømmet i Riópar etter at sønnen til Don Pedro døde. Kongeparet inngikk en avtale med Don Pedro om å betale Manrique-familien de 12 millionene maravediene han mente han hadde investert i erobringen av byen. Da hertugen av Paredes døde i 1536, forlangte Alcaraz herredømmet over Riópar, og keiser Carlos I tok over makten i byen. Dermed startet en langvarig konflikt om pengesummen de var pålagt å betale til Manrique-familien. Det hele endte med at Alcaraz nektet å betale.
I 1746 solgte hertugen sin styrerett over byen til hertugen av Navas de Amores. Innbyggerne hadde liten tiltro til den nye ordføreren, og satte spørsmålstegn ved hans rettigheter og mulige overtramp når det gjaldt egne beiterettigheter. Folk begynte så smått å flytte fra byen. Til slutt var det bare 59 innbyggere igjen, 46 skattebetalere og 13 fattige nullskatteytere. Ikke før i 1772 begynte folk atter å flytte tilbake til byen takket være den nye messingfabrikken, den aller første i spansk historie.
Gravlund i det fri
Etter syvmilssteg gjennom byens historie begir vi oss opp på landsbyens høyeste punkt. Her ligger en gammel gravlund. Man skal se seg nøye om for å unngå å tråkke rett over en gammel grav. Små kors bærer preg av tidens tann, og inskripsjonen er vanskelig å tyde, mens store familiegraver ruver med tunge gravstener, enten liggende eller stående. Det er værhardt på den lille toppen, snødrevet herjer hvert eneste år. Til gjengjeld er utsikten upåklagelig med en ro som gir perfekt ramme for den siste hvile.
Kommentarer
Legg inn en kommentar