Oddvar Schjølberg er født og oppvokst på Jægerborg i Larvik. Året var 1948, bare tre år etter krigens slutt. Nesten seksti år senere skulle krigen og dens grusomheter få en sentral rolle i Oddvars liv. Som tidsvitne fikk han tilgang til historier. Skriveferdighet og en enorm entusiasme for temaet, førte til den ene boken etter den andre. Oddvar har en stadig glødende interesse, og bruker sin tid i Spania på nye bokprosjekter.
- Jeg har innredet det ene soverommet til skrivestue, sier Oddvar og forteller at han blir inspirert til å skrive når han er i Spania noen måneder i året. Når det er på det verste hjemme i Norge, altså klimatisk sett, så flykter han til solens land.
- Jeg har Bechtrews, og denne vinteren har vært ekstra ille. Derfor flykter jeg noen måneder til varmen i Spania.
Vi møter Oddvar på en strandkafé på La Mata stranden. Det er strålende sol og vår i luften. Mens vi nyter solen og kjenner sanden under føttene, bringer bølgeskvulpene oss tilbake til der det hele begynte, Larvik. Nærmere bestemt ”Kudrittgata” på Jægerborg. Som de fleste kvinner på den tiden, var mor hjemmeværende og tok seg av hus og barn. Far var tilskjærer på den lokale skofabrikken. Oddvar ble ofte lest høyt for som barn, og elsket å drømme seg vekk i all slags litteratur.
Oddvar viste tegn til skrivekløe allerede som ung gutt, og notatblokken var fast følgesvenn hvor enn han beveget seg. Dog valgte han en annen studieretning, og ble grafiker. Han jobbet med å brekke om bøker på trykkeri, noe som ga skrivelysten et ekstra puff. Han begynte å selge artikler til den lokale pressen, og endte også opp som redaktør på Radio Sentrum i Larvik. Her fikk han intervjue mange spennende personligheter, blant annet krigsseileren Gunnar Knudsen, som han kjente godt fra sine barndoms år i ”Kudrittgata”. Oddvar visste at han hadde deltatt i krigen, men så bare på han som en snill og smilende nabo. Lite visste han om hva Gunnar hadde opplevd. Det ble et personlig intervju om egenopplevelser og harde fakta fra krigens herjinger, noe som førte til debutboken ”Krigsseiler og tidsvitne” i 2005.
I perioden 2000 til 2006 arbeidet Oddvar i administrasjonen ved Aktive Fredsreiser, og engasjerte seg som tidsvitne sammen med kona Gerd Solveig. De hvite bussene bragte ungdom til konsentrasjonsleirene i Tyskland og Polen for å lære dem å kjenne krigens historie. På turene ble engasjert tidsvitner som selv hadde vært fange ved konsentrasjonsleiren. Oddvar fikk god kontakt med tidsvitnene.
- Da de fortalte sine historier, forstod jeg hvor viktig det var å dokumentere dette for ettertiden, sier Oddvar. Jeg følte det som et stort privilegium å møte disse menneskene, og følte det som en tillitserklæring å få lov til å skrive historiene om deres liv.
Notatblokken fikk straks følge av både kassettopptaker og fotoapparat. Etter hvert som tidsvitnene åpnet seg opp for Oddvar, ble historiene publisert på nettsidene til Aktive Fredsreiser. Historiene var forskjellige og opplevelsene mange. Biografiene kom på rekke og rad, det ene tidsvitnet etter det andre. Historien om Maria Gabrielsen (73 år) var Oddvars første bok på Aktive Fredsforlag. Maria ble som seks-åring angitt til Gestapo av sin egen mor, og sendt til konsentrasjonsleir for å dø. ”Angitt av mamma” ble nå Marias oppgjør med fortiden. Fortrengte minner ble vekket til live og delt med almenheten. Fra perm til perm, er Marias traumatiske barndom beskrevet i detalj.
- I en biografi blir en sluppet inn i en persons innerste vesen. Det er ikke alltid like lett å la andre få tilgang til våre innerste tanker og opplevelser, sier Oddvar som innrømmer at historiene gjør sterkt inntrykk på han. Maria selv synes det har vært et hardt og opprivende gjensyn med fortiden, men ser på det som terapi å få historien foreviget svart på hvitt. Da boken kom ut, uttalte Maria til Sandefjord Blad: - Jeg orker ikke å lese så mye av boken om gangen. Jeg lever meg inn i det, og det blir for sterkt!
Maria Gabrielsen bor i Sandefjord, og er nå et aktivt tidsvitne på Aktive Fredsreisers turer til konsentrasjonsleirer i Polen og Tyskland. Å høre Marias historie, og med egne øyne se spor av grusomhetene ved konsentrasjonsleirene, er sterk kost for de norske ungdommene som kommer på skoletur med de hvite bussene. Historien om Maria vekker stor interesse blant det norske folk generelt, spesielt etter at TV2 intervjuet henne i forbindelse med boklanseringen. Interessen førte til at boken måtte trykkes i to opplag. Oddvar synes det er hyggelig at bøkene hans blir godt mottatt, men det som gleder han mest er å kunne engasjere folk.
- For meg er det viktigst at bøkene min engasjerer, og gjør at leserne blir reflekterte, samtidig som historiene blir bevart for ettertiden.
Selv om krigen går som en rød tråd gjennom mange av Oddvars arbeider, har han andre type prosjekter på trappene. Prosjekter i helt annen kategori. Akkurat nå holder han på med to bøker samtidig. Den ene omhandler norske studenter i Tyskland som ble holdt som krigsfanger, den andre er en reiseskildring gjennom spanske landsbyer. Temaene er så vidt forskjellige. Når den ene bokens krigsherjinger blir for voldsomme, tar Oddvar fatt i den andre boken som er lystigere til sinns. Han innrømmer at krigsvitnenes historier går inn på han, og at det er godt å kunne skifte tema av og til.
- Jeg har besøkt mange små landsbyer i Spania og truffet interessante mennesker. En gang var jeg sammen med en sigøynerfamilie i en landsby i Sierra Nevada. Det var en periode i mitt liv, da sykdommen rammet, og jeg trengte å komme meg bort. Sigøynerfamilien bodde ved en søppelfylling. En kveld arrangerte de fest for meg, og tok meg med inn i den tykkeste sigøynerslekten. Fest hele kvelden og natten til ære for meg, der de forærte meg sin kultur. Etterpå følte jeg meg naken og fattig. Materialistisk sett var jeg rikere enn dem, men de hadde en rikdom som ikke kan kjøpes for all verdens penger.
Tretten bøker har det blitt, og skrivekløen ser ikke ut til å avta. Ikke før ferdig med det ene, startes et nytt bokprosjekt, det være seg tidsvitners beretninger eller fargerike reiseskildringer.
Angitt av mamma
Maria og hennes seks søsken vokste opp i Wien. Faren var jøde, moren var tysk. Under krigen forelsket moren seg i en SS-offiser, og anga hele sin familie. Faren ble drept i konsentrasjonsleir, mens barna, som også ble sendt til utryddelse, overlevde mot alle odds. Etter årevis med mishandling i konsentrasjonsleir, ble Maria sendt til en fosterfamilie etter krigen. Fosterfamilien utnyttet henne på det groveste, og først i 1947, da Maria var 13 år, fikk hun for første gang på mange år føle godhet og omsorg. Da ble hun, sammen med en søster og en bror, sendt til Norge, der hun vokste opp med pleieforeldre som behandlet henne som en datter i huset.
- Jeg har innredet det ene soverommet til skrivestue, sier Oddvar og forteller at han blir inspirert til å skrive når han er i Spania noen måneder i året. Når det er på det verste hjemme i Norge, altså klimatisk sett, så flykter han til solens land.
- Jeg har Bechtrews, og denne vinteren har vært ekstra ille. Derfor flykter jeg noen måneder til varmen i Spania.
Vi møter Oddvar på en strandkafé på La Mata stranden. Det er strålende sol og vår i luften. Mens vi nyter solen og kjenner sanden under føttene, bringer bølgeskvulpene oss tilbake til der det hele begynte, Larvik. Nærmere bestemt ”Kudrittgata” på Jægerborg. Som de fleste kvinner på den tiden, var mor hjemmeværende og tok seg av hus og barn. Far var tilskjærer på den lokale skofabrikken. Oddvar ble ofte lest høyt for som barn, og elsket å drømme seg vekk i all slags litteratur.
Oddvar viste tegn til skrivekløe allerede som ung gutt, og notatblokken var fast følgesvenn hvor enn han beveget seg. Dog valgte han en annen studieretning, og ble grafiker. Han jobbet med å brekke om bøker på trykkeri, noe som ga skrivelysten et ekstra puff. Han begynte å selge artikler til den lokale pressen, og endte også opp som redaktør på Radio Sentrum i Larvik. Her fikk han intervjue mange spennende personligheter, blant annet krigsseileren Gunnar Knudsen, som han kjente godt fra sine barndoms år i ”Kudrittgata”. Oddvar visste at han hadde deltatt i krigen, men så bare på han som en snill og smilende nabo. Lite visste han om hva Gunnar hadde opplevd. Det ble et personlig intervju om egenopplevelser og harde fakta fra krigens herjinger, noe som førte til debutboken ”Krigsseiler og tidsvitne” i 2005.
I perioden 2000 til 2006 arbeidet Oddvar i administrasjonen ved Aktive Fredsreiser, og engasjerte seg som tidsvitne sammen med kona Gerd Solveig. De hvite bussene bragte ungdom til konsentrasjonsleirene i Tyskland og Polen for å lære dem å kjenne krigens historie. På turene ble engasjert tidsvitner som selv hadde vært fange ved konsentrasjonsleiren. Oddvar fikk god kontakt med tidsvitnene.
- Da de fortalte sine historier, forstod jeg hvor viktig det var å dokumentere dette for ettertiden, sier Oddvar. Jeg følte det som et stort privilegium å møte disse menneskene, og følte det som en tillitserklæring å få lov til å skrive historiene om deres liv.
Notatblokken fikk straks følge av både kassettopptaker og fotoapparat. Etter hvert som tidsvitnene åpnet seg opp for Oddvar, ble historiene publisert på nettsidene til Aktive Fredsreiser. Historiene var forskjellige og opplevelsene mange. Biografiene kom på rekke og rad, det ene tidsvitnet etter det andre. Historien om Maria Gabrielsen (73 år) var Oddvars første bok på Aktive Fredsforlag. Maria ble som seks-åring angitt til Gestapo av sin egen mor, og sendt til konsentrasjonsleir for å dø. ”Angitt av mamma” ble nå Marias oppgjør med fortiden. Fortrengte minner ble vekket til live og delt med almenheten. Fra perm til perm, er Marias traumatiske barndom beskrevet i detalj.
- I en biografi blir en sluppet inn i en persons innerste vesen. Det er ikke alltid like lett å la andre få tilgang til våre innerste tanker og opplevelser, sier Oddvar som innrømmer at historiene gjør sterkt inntrykk på han. Maria selv synes det har vært et hardt og opprivende gjensyn med fortiden, men ser på det som terapi å få historien foreviget svart på hvitt. Da boken kom ut, uttalte Maria til Sandefjord Blad: - Jeg orker ikke å lese så mye av boken om gangen. Jeg lever meg inn i det, og det blir for sterkt!
Maria Gabrielsen bor i Sandefjord, og er nå et aktivt tidsvitne på Aktive Fredsreisers turer til konsentrasjonsleirer i Polen og Tyskland. Å høre Marias historie, og med egne øyne se spor av grusomhetene ved konsentrasjonsleirene, er sterk kost for de norske ungdommene som kommer på skoletur med de hvite bussene. Historien om Maria vekker stor interesse blant det norske folk generelt, spesielt etter at TV2 intervjuet henne i forbindelse med boklanseringen. Interessen førte til at boken måtte trykkes i to opplag. Oddvar synes det er hyggelig at bøkene hans blir godt mottatt, men det som gleder han mest er å kunne engasjere folk.
- For meg er det viktigst at bøkene min engasjerer, og gjør at leserne blir reflekterte, samtidig som historiene blir bevart for ettertiden.
Selv om krigen går som en rød tråd gjennom mange av Oddvars arbeider, har han andre type prosjekter på trappene. Prosjekter i helt annen kategori. Akkurat nå holder han på med to bøker samtidig. Den ene omhandler norske studenter i Tyskland som ble holdt som krigsfanger, den andre er en reiseskildring gjennom spanske landsbyer. Temaene er så vidt forskjellige. Når den ene bokens krigsherjinger blir for voldsomme, tar Oddvar fatt i den andre boken som er lystigere til sinns. Han innrømmer at krigsvitnenes historier går inn på han, og at det er godt å kunne skifte tema av og til.
- Jeg har besøkt mange små landsbyer i Spania og truffet interessante mennesker. En gang var jeg sammen med en sigøynerfamilie i en landsby i Sierra Nevada. Det var en periode i mitt liv, da sykdommen rammet, og jeg trengte å komme meg bort. Sigøynerfamilien bodde ved en søppelfylling. En kveld arrangerte de fest for meg, og tok meg med inn i den tykkeste sigøynerslekten. Fest hele kvelden og natten til ære for meg, der de forærte meg sin kultur. Etterpå følte jeg meg naken og fattig. Materialistisk sett var jeg rikere enn dem, men de hadde en rikdom som ikke kan kjøpes for all verdens penger.
Tretten bøker har det blitt, og skrivekløen ser ikke ut til å avta. Ikke før ferdig med det ene, startes et nytt bokprosjekt, det være seg tidsvitners beretninger eller fargerike reiseskildringer.
Angitt av mamma
Maria og hennes seks søsken vokste opp i Wien. Faren var jøde, moren var tysk. Under krigen forelsket moren seg i en SS-offiser, og anga hele sin familie. Faren ble drept i konsentrasjonsleir, mens barna, som også ble sendt til utryddelse, overlevde mot alle odds. Etter årevis med mishandling i konsentrasjonsleir, ble Maria sendt til en fosterfamilie etter krigen. Fosterfamilien utnyttet henne på det groveste, og først i 1947, da Maria var 13 år, fikk hun for første gang på mange år føle godhet og omsorg. Da ble hun, sammen med en søster og en bror, sendt til Norge, der hun vokste opp med pleieforeldre som behandlet henne som en datter i huset.
Kommentarer
Legg inn en kommentar