Casas colgadas - de hengende hus i Cuenca

Hovedstaden i Castilla La Mancha er kjent for sine hus som henger utover fjellkanten. På tusen meters høyde finnes byens historiske sentrum med trange smug og historiske monumenter.

Navnet Cuenca kommer fra latin: conca, som betyr elvebasseng, ettersom elven Huécar ligger i et stort juv. Navnet kan også komme fra det tidligere mauriske slottet Kunka. Byen refereres også til som "ørneredet" grunnet sin plassering over juvet.

Det finnes to måter å komme inn i byen på. Du kan kjøre opp og parkere i gamlebyen, enten i området rundt katedralen eller i eget parkeringshus like nedenfor. Mange velger dog å komme gående over den berømte hengebroen som har fått navnet San Pablo etter San Pablo Kloster. Klosteret ligger på en liten fjelltopp ved siden av gamlebyen og er i dag et fire-stjerners Parador-hotell. Broen Puente de San Pablo ble bygget i perioden 1533 til 1589 over elveleiet Huécar, med det formål å forbinde klosteret med byen. Broen kollapset, og dagens bro ble bygget i 1902 av tre og jern, med den gamle som grunnlag. Den er 40 meter høy, og juvet under blir mektig dypt midt utpå om man våger å kikke over kanten. Forelskede par har sverget sin kjærlighet og troskap ved å henge en hengelås på broens midtre punkt (med egne navn inngravert), og kastet nøkkelen i juvet som et symbol på at ingenting vil bryte båndet.

På vei opp i gamlebyen passerer man en av de mest fotograferte  bygningene i byen. Det er den bygningen som henger mest utfor kanten. Balkonger av massivt tre svever omtrent i luften. Ett vindkast og klesvaska er borte for alltid, en kan bare forestille seg hvordan hverdagslivet bød på både det ene og det andre i disse hengende husene. I dag er huset ubebodd. Underetasjen brukes til utstillinger med inngang fra bakkeplan, mens etasjene oppover står tomme. Om kvelden er hele bygget belyst, likesom de spesielle fjellformasjonene som omkranser byen. Fjelltoppen er et fantastisk skue om kvelden. Det hersker ingen tvil om hvorfor nettopp denne lille fjellbyen er oppført på UNESCOs verdensarvs-liste.

På byens torg, Plaza Mayor, myldrer det av turister. Gjennom de trange smugene går den lokale bussen, opp og ned hele dagen og kvelden. Fra torget og opp til det gamle romerske slottet koster bussturen kun 20 centimos per person. I og med at byen ligger på en fjelltopp, blir det mye oppover og nedover. Lokalbussen er derfor en velsignelse for slitne knær og legger. Apropos velsignelse, så kommer man ikke utenom byens stolte monument. Midt på plassen ruver byens katedral. Denne er bygget i perioden 1182 til 1270. Selve fasaden ved inngangen er bygget på nytt samtidig med broen i 1902, da den hadde stått forfalt i årevis. Katedralen er Spanias første, sammen med katedralen i Ávila, som er bygget i gotisk stil. Dette takket være Kong Alfonso VIIIs kone Eleanor, datter av kongeparet av England, som innførte Anglo-Normansk stil.

Helt nederst på torget finner vi rådhuset bygget i barokk stil. Det var Kong Carlos III som bygget dette oppå tre romerske buer. Rådhuset var ferdig bygget i 1762, og utgjør i dag inngangen til den hengende byen dirigert med trafikklys for bil og buss.

Vi velger å hvile apostlenes hester på den lokale bussen på vei opp til ruinene av det mauriske slottet som kun bærer navnet El Castillo. Dette arabiske fortet representerer byens eldste bebyggelse. Kun rester av veggene, et tårn og en bue står igjen, og markerer skillet mellom gamlebyen og Barrio del Castillo. Buen bærer navnet Arco de Bezudo etter soldaten Gutierre Rodriguez Bezudo, som kjempet mot maurerne ved Kong Alfonso VIII sin side i gjenerobringen av Cuenca. Fortet ble ødelagt av franske soldater under den spanske borgerkrigen på 1900-tallet.

Byen har mange museer, og det ligger historie i hver eneste lille krok av byen. De små smugene lukter av gammelt treverk. Enorme bjelker bærer boligene som henger over de trange smugene slik at det dannes små tuneller. En liten trapp fører oss gjennom smuget som kalles for Cristo del Pasadizo. Denne lille passasjen har en lidenskapelig historie å fortelle, og selve gaten er oppkalt etter en av historiens hovedpersoner: Julian. 

Legenden forteller om en gutt kalt Julian, som levde under milde kår og arbeidet i jordbruket. Han gjorde dog en feil. Han forelsket seg i den vakre unge piken Angustias. Hver dag etter jobb kom han innom for å snakke med sin utvalgte via vindusgitteret til rommet hennes. Den stjålne tiden ved gitteret fører til forelskelse for dem begge, og de legger planer for en fremtid sammen. Foreldrene til Angustias får nyss i romansen, og selv om de synes godt om Julian kan de ikke la datteren gifte seg med en fattig arbeidskar. Plutselig kommer en av kongens menn for å rekruttere soldater til krigen i Italia. Julian verver seg med tanke på å legge seg opp penger til å kunne etablere seg med sin kjære etter endt verv i militæret. Kvelden før Julian drar av sted, kneler paret foran figuren Cristo del Pasadizo, og lover trofasthet mens Julian er borte. De lover å ikke forelske seg i andre, unntatt hvis døden skiller dem ad. Angustias er trist og ventetiden blir kjedelig selv om Julian sender henne mang et romantisk brev. Den vakre unge piken har mange beilere, men i hennes hjerte er det kun plass til Julian. Tiden går og Angustias gir seg hen til en annen mann, Lesmes. Julian avslutter sitt verv etter to år, og vender tilbake til Cuenca. Han vil overraske Angustias. På kveldstid møter han opp ved gitteret til Angustias rom. Han vil sammen med henne takke Kristus for at han kommer tilbake til sin kjære sunn og frisk. Til sin store overraskelse ser han at plassen ved gitteret er tatt av en annen beiler. Han hever sverdet, og Lesmes forsvarer seg med sitt eget sverd. Det blir duell, og Julian faller ned trappene. Lesmes benytter sjansen og stikker Julian. Angustias ber fortvilet om foreldrenes samtykke til å gå ut. Idet hun runder hjørnet, faller Julian om og dør. Lesmes flykter fra stedet, hopper over muren og ned på en sidevei. Han faller stygt og knekker nakken. Angustias er fortvilet. Hun blir trist og innesluttet, og søker tilflukt i Petra-klosteret der hun resten av livet ber om tilgivelse for å ført to menn i døden.

Cuenca er absolutt verdt et besøk. Overnattingstilbudene er mange, alt fra små hospits til firestjerners Parador-hotell. I gamlebyen kan man også leie turistleiligheter. Serveringstilbudene i byen er dog ikke så mye å skryte av. I gamlebyen finnes mange små drikkehull og tapas, men gastronomiske opplevelser må man lete grundig etter. Vi fant dog "stjerne-restauranten" Figón de Huécar i et lite smug i gamlebyen. Restauranten befinner seg i huset der José Luís Perales vokste opp. Perales er en kjent musiker som har skrevet mange tekster for store artister som for eksempel Julio Iglesias og Rocío Jurado. Restauranten er ikke av de rimeligste, men kvalitet og service er fenomenal. Utsikten likeså. Store panorama vinduer gir utsyn over hele dalen og San Pablo klosteret (Parador-hotellet). Her serveres typiske retter for Cuenca og La Mancha. Det er spesielt vilt som står høyest på den gastronomiske listen til innlandsregionen.

Fra Alicante er det 33 mil til Cuenca. Det tar omlag tre timer å kjøre hit via Valencia. Til tross for at reisemålet er såpass nærme, anbefales det å overnatte og ta seg god tid i den spennende byen.