Sylvette David var bare 19 år da hun en vårdag i 1954 ble kjent med Picasso i Vallauris, en liten by på den franske rivieraen. Hun var datter av malerinnen Honor Gell og gallerieieren París Emmanuel David. I tillegg til å være blond, var Sylvette usedvanlig vakker og representerte kvinneidealet i epoken der Brigitte Bardot gjorde sin debut. Sylvette brukte å gå med høy hestehale, og hun ble kjent for de lange lokkene som hang bedårende nedover ryggen. Brigitte Bardot var en av de som kopierte Sylvettes stil. Picasso var på denne tiden 73 år gammel. Sylvette var kjæresten til Toby Jellinek, en ung kunstner som laget møbler av smijern. Picasso kjente godt til kunstnerens arbeider og bestilte av han to stoler i smijerns, treverk og skinn til sitt hjem som han delte med Franciose Gilot, mor til hans to barn. Det unge paret leverte selv stolene hos Picasso, som ble aldeles betatt ved synet av Sylvette. Han tilbød henne umiddelbart å stå modell for han. Dermed startet et langt arbeidsforhold som resulterte i seksti verker totalt.
Sylvette hadde arvet foreldrenes kunstneriske evner, og malte ofte av ren kjedsomhet mens hun poserte for Picasso. Etterhvert begynte hun å dedikere tiden til egen kunst, både maling, keramikk og skulpturer. Hun bodde i Paris og i London, giftet seg tre ganger og fikk mange barn. I dag, 79 år gammel, bor hun i England og signerer sine arbeider med kunstnernavnet Lydia Corbett.
Kunsthalle i Bremen (Tyskland) holder nå en utstilling frem til 22. juni av samtlige av de 60 arbeidene Sylvette sto modell for. Det er både malerier, tegninger og skulpturer. Noen av arbeidene har aldri før vært utstilt. Utstillingen viser i alt 220 av Picassos arbeider.
Den moderne kunstner
Kunstkritikere mener at Pablo Picasso, døpt Pablo Diego José Francisco de Paula Juan Nepomuceno María de los Remedios Cipriano de la Santísima Trinidad Martyr Patricio Clito Ruiz y Picasso, dominerte den vestlige kunsten i det 20. århundret. Den lille mannen fra Málaga hadde allerede før sin 50 årsdag blitt selve prototypen på den offentlige moderne kunstner. Ingen malerkunstner før han har klart å oppnå så stor tilhengerskare og berømmelse i livet. Det er nesten en regel at kunstnere blir berømte etter sin død.
Bare Titian og Velazques oppnådde noe lignende i sin tid, henholdsvis på 16- og 17- hundretallet, men i adskillig mindre skala. Mens begge var kjent blant tusener av mennesker, for det meste aristokrati og kongelige i Europa, var Picasso kjent blant hundrevis av millioner mennesker verden over. Hans arbeider var objekt for uendelige analyser, sladder, misnøye og beundring.
Pablo Picasso var en stor kunstner, men på det personlige plan var han ikke alltid like lett å hanskes med. Han var overtroisk og sarkastisk, slem mot sine barn og ofte voldelig mot sine kvinner. Han mislikte kvinnelige kunstnere, og hans berømte utspill om at kvinner er gudinner eller dørmatter møtte sterk motstand hos feministene. Men allikevel gikk den ene kvinnen etter den andre rett inn i begge roller med åpne armer, for hans sjarm og virilitet var et kjent fenomen som tiltrakk kvinnene.
Pablo Picasso var også politisk engasjert. Under krigen mente nazistene at Picassos kunst var ødeleggende, men berømmelsen hans beskyttet han under tyskernes okkupasjon av Paris, der han bodde.
Etter krigen da alle kunstnere ble avfeid dersom de hadde noen som helst tilknytning til nazismen, ga Picasso sin fulle støtte til Joseph Stalin, som overgikk Hitler i grusomheter og masseavrettelser, uten å få kritikk for det. Pablo Picasso var ingen filosof eller matematiker, men hans arbeider i perioden 1911 til 1918 var inspirert av genier som Albert Einstein og Alfred North Whitehead som mente at «virkeligheten er ikke en figur, den består av forhold og et innviklet spill av sammenhengende hendelser».
Pablo Picasso ble etter hvert objekt for imitasjoner. For å distansere seg fra imitasjonene, gikk Picasso til det andre ytterpunkt og laget klassisk kunst med frodige kvinner. Hans ”klassiske” epoke, som varte i flere tiår, blir i dag sett på som en uavhengighetserklæring. Etter at samarbeidet med Georges Braque ble slutt på grunn av Picassos kjente uttalelse: ”Braque er min kone”, noe som ble dårlig mottatt både hos kvinner og hos Braque selv, arbeidet Picasso alene resten av sin kunstneriske karriere. Picasso foretrakk å dyrke vennskap med poeter og forfattere, og ble ikke venn med Matisse før de begge var gamle.
Selv om publikum oppfattet Picasso som en erketypisk modernist, tok han selv avstand fra en rekke typer moderne kunst. Noen av historiens største modernister som Kandisnsky og Mondrian så på sine arbeider som et verktøy til evolusjon og menneskehetens utvikling. Picasso derimot hadde ingen misjon med sin kunst, og mente at teorien om at kunst har en historisk misjon var tåpelig. ”Alt jeg noen gang har laget, ble laget for nåtiden med et håp om at det forblir i nåtiden. Når jeg har funnet noe jeg vil uttrykke, har jeg gjort det uten å tenke på verken fortid eller fremtid”, uttalte han en gang.
Etter kubismeperioden var det sex som ble hovedelementet i Picassos arbeider. Han var besatt av kvinnelig nakenhet. Han malte nakne kvinner ladet med følelser, alt fra drømmende og erotiske til frenetiske og onde. Ingen kunstner i den vestlige verden hadde noen gang malt kvinner med så mye følelser. For å uttrykke disse følelsene brukte Picasso metamorfoser for å gjenskape de kroppene han fantaserte om også ut fra sine seksuelle frykter. Picasso fortsatte prosessen med å malplassere kroppsdeler. Han satte øyne mellom bena og kjønnsorganer i ansiktet. ”Naturen gjør mange av de tingene jeg gjør, men moder jord gjemmer dem. Mine arbeider er en serie av ”cock and bull” historier”.
Det er gjengs enighet blant kunstkritikere om at Picassos beste arbeider ble til i de tretti årene mellom Les Demoiselles d´Avignon (1907) og Guernica (1937). Fra tid til annen gjennom 50-, 60- og 70-tallet hadde Picasso behov for å måle seg med store mestere som Velazquez og Goya, noe som preget hans kunst i denne perioden. I de siste årene av hans liv, ble produksjonen hans nærmest av manisk og besatt karakter. Pablo Picassos død 8. april i 1973 etterlot kunsttilhengerne med en nostalgi over et fenomen verden aldri har sett maken til, verken før eller siden. Pablo Picasso ble 92 år gammel.
Kommentarer
Legg inn en kommentar