Rancho Blanco

Fem minutter fra Costa Blancas store shoppingsenter Zenia Boulevard finner vi Rancho Blanco. Det er en målrettet destinasjon og slett ingen tilfeldighet for dagens lunsj, selv om vi må kjøre drøyt en time fra Benidorm. Vi har sett stedets anbefalinger på Facebook og kunders fantastiske respons i kommentarfeltet. Ut i fra det vi kan tyde, må stedet ha kystens beste kjøtt.

Restauranten ligger ved carretera Torrevieja-Orihuela, litt utenfor allfarvei. En grusvei går av fra carreteraen ved rundkjøringen, og fører oss ut gjennom skog og mark. Ferden går forbi palmeplantasjer, og støvskyen fra skogsveien står etter oss. Restauranten er godt skiltet underveis, og en kan umulig kjøre feil. Etter tre-fire minutter ender veien i en parkeringsplass med carport som skydd for den verste varmen og solen. På inngangspartiet på restauranten står "Rancho Blanco" med store bokstaver. Stedet ser innbydende ut, og rent estetisk står den store utendørs terrassen til forventningene. En stor fontene akkompagnerer den gode atmosfæren med sildrende vann. Ved nærmere øyesyn er det her omlag 13-15 levende skilpadder.

Marcos driver restauranten sammen med
sine tre søsken.

- Foreldre kommer hit med barna sine for å sette ut skilpadden sin. Så tilbringer de hele dagen her, for vi har også en stor lekeplass for barna, sier Marcos som er deleier av restauranten. Han driver den med sine tre søsken.

Marcos forteller at han vokste opp på stedet. Det var hans far, en tysk innflytter, som startet restauranten på 70-tallet.

- Min far døde plutselig mens vi var små, og det var mor som overtok driften samtidig som hun oppdro fire små barn, forteller Marcos.

Stedet har et godt rykte på seg både i den spanske og den utenlandske befolkningen. Også mange nordmenn har lagt sin elsk på stedet, spesielt på fredagskveldene da det arrangeres famenco-show. Marcos kone, Palmira, har rigget til audioen og slår an noen strofer for å teste lyden. Palmira er sanger i gruppen Flamenco-temple, en gruppe som har deltatt i diverse reklamefilmer de siste 17 årene, opptrådt på steder som kasinoet i Montecarlo, og gjort mange private events for blant annet Ferrari, Lufthansa, BP og Volvo Ocean Race. Flamenco-templé er en mild variant av flamenco, og karakteriseres som en fusjon mellom jazz, blues og spansk musikk.

Middag

Klokken er to og det er middagstider for spanjolene. Vi er tre rundt bordet og velger å dele på rettene. Vi ser ikke engang på menyen, men lar oss varte opp med stedets spesialiteter. En stor salat blir det sentrale midtpunkt. Vi blir også anbefalt bønner og husets paté. Bønnene er laget med morcilla (blodpølse) og flesk. At bønner kunne smake så godt var meg ukjent. De smaker aldeles himmelsk. Bønner i seg selv er egentlig ganske kjedelig, men kombinert med de rette ingrediensene blir dette er nydelig spansk husmannsrett. Patéen lager de også på huset. Den ser unektelig fristende ut. Dette er en grov paté. Sammen med det nystekte brødet vi får servert, er også denne retten fantastisk god.

Bønnene er fantastisk gode!

At folk tilbringer hele dagen på Rancho Blanco er forståelig. Den store terrassen er lun, vakker og innbydende. Her er friske planter og blomster, et stort tak som beskytter mot solen. Vi har satt oss rett ved siden av fontenen, skilpaddedammen, med sin beroligende sildring. Solen skinner, en blir vartet opp og sansene blir forsynte. Hva mer kan en behage?        

Vi får servert husets spesialiteter bestående av lammelår, biff i fløtesaus og en gedigen entrecote servert på rykende varm stenplate. Det er kjøttrettene stedet er kjent for, og det er de vi har kjørt en drøy time for å prøve. Vi får servert et stort fat med hjemmelagede pommes frites som tilbehør til kjøttet. Entrecoten er bare så vidt stekt, vuelta y vuelta som man sier på spansk. Den har en kraftig smak av okse, en skikkelig mannfolk-rett! Biffen i fløtesaus er også en rett som kan anbefales. Også den er mør, men mildere på smak. Fløtesausen utgjør den perfekte kombinasjonen. Lammelår er en rett som slår an både hos spanjoler og nordmenn, og i begge land anses lammekjøtt som husmannskost. Men i motsetning til i Norge, der lammelår spises stort sett én gang i året, spises lammelår året rundt i Spania. Låret er stekt i vedovn som setter sitt preg på kjøttet. Det eneste jeg savnet her, som nordmann jeg er, var sausen. For meg er det vanlig å spise lammelår med saus, men om man ber om det kan dette helt sikkert ordnes.

Klokken har nå blitt fire, og utenlandske middagsgjester begynner å fylle opp terrassen. Palmira har så smått begynt å varme opp for kveldens flamencoshow med rolige ballader, noe gjestene setter stor pris på. Vi nyter en Cava-sorbet mens vi venter på desserten. En stor tallerken med hjemmelagede kaker blir servert. Det hele ser riktig så lekkert ut - nøttekake, sjokoladekake, fruktkake....... Det er ingen fare for å gå sulten herfra, og kjøreturen er verdt hver eneste tilbakelagte kilometer.