Granada - en levende historiebok

Byen er som en åpen historiebok, der hver side er svertet av intriger, slag og kulturell folklore. Garnata al Jahud, der både jøder og muslimer anla sine bosetninger, er i dag det vi kjenner som Granada.

Ikke minst maurerne har satt sitt preg på den historiske byen, med Alhambra-palasset som våker over den sydende byen og dens Albaizín-område. Det er nettopp her byen har sin opprinnelse, da ibererne dannet sin bosetning akkurat i Albaizín. Deretter gikk det slag i slag med erobringer. Maurerne erobret byen fra visigotene i 711 med hjelp fra jødene som bebodde Garnata al Jahud, åssidene rundt Granada, som ga byen det navnet vi kjenner i dag. Det var først ved fallet av Cordoba og Sevilla i 1236 og 1248 at den mauriske bosetningen i Granada virkelig ekspanderte, da byen ble et naturlig tilfluktssted for de mange maurerne som ble drevet ut av Cordoba og Sevilla. Ibn Yusuf ibn Nasr dannet en uavhengig emirat som strakk seg fra Gibraltar til øst for Almería. Området utgjorde det siste dømmet av Al-Andalus, og ble styrt fra Alhambra-palasset i 250 år. Granada ble en av de rikeste byene i spansk middelalderhistorie med en oppblomstring av handelsmenn og håndverkere. To århundrer med kunstnerisk og vitenskapelig utfoldelse preget emirene Yusuf I og Mohammed Vs Granada helt frem til 1400-tallet.    

Mye har selvfølgelig forandret seg siden den gang, men maurernes avtrykk på byen er godt bevart. Det ser man ikke minst i gamlebyens araberkvarter. Her er trange smug med butikker på hver side som danner en smal midtgang der fargeprakten konkurrerer med eksotiske lukter. Typiske arabiske tepper og klær henger omtrent over hodet på en når man prøver å forsere smuget samtidig som man prøver å fordøye synsinntrykkene. Arabiske skinntøfler, med de karakteristiske tuppene og silkebroderier i mange farger, står utstilt hylle opp og hylle ned. Det dufter av stoffer, lær og krydder. Den eksotiske atmosfæren bringer til live fordums tid. Med ett griper noen tak i hånden din. En sigøynerkvinne tvangsoverrekker deg en rosmarinkvist for hell og lykke mens hun spår fremtiden din. Det er ikke råd å vri seg unna, grepet blir bare fastere og fastere helt til du drar opp pungen med "løsepenger". Seansen er et vanlig innslag i Granadas bybilde, og enda et minne om lange og godt bevarte tradisjoner. Spåkvinner, arabere, turister og innfødte, byen er en smeltedigel av kulturer.

Maurerne styrte byen i flere hundre år. Alt gikk knirkefritt frem til 1500-tallet da økonomien stagnerte og voldelig rivalisering tok plass. Maurerne ble delt i to fraksjoner. Den ene fraksjonen støttet emir Abu al-Hasan og hans haremsfavoritt Zoraya, og den andre støttet Boabdil, Abu al-Hasans sønn med konen Aixa. I 1482 gjorde Boabdil opprør og startet en forvirrende borgerkrig. De kristnes militære styrker utnyttet situasjonen og beslagla byer og raserte landområder til de i 1491 klarte å gjenerobre Granada. Etter åtte måneder gikk Boabdil med på å overgi byen til de kristne mot at han fikk Alpujarras-dalene og 30.000 gullmynter, samt politisk og religiøs frihet. Året etter inntok det katolske kongeparet Isabel og Fernando byen og bosatte seg i Alhambra-palasset. I tiden som fulgte fortsatte religiøse forfølgelser. Jødene ble utvist fra Spania, og forfølgelsen av muslimer førte til opptøyer i hele Granada og endte med full utvisning av maurere på 1700-tallet. Med maurerne forsvant også kunnskapen om jordbruk, handel og håndverk. Økonomien ble svært svekket og Granada gikk inn i en krisetilstand som varte frem til rundt 1830 da Granada fikk en ny oppblomstring takket være en folkebevegelse som sørget for å ivareta muslimsk arv og legge forholdene til rette for turisme. Det ble gylne tider for den nye turistmetropolen, men nedturen ble stor da nasjonalistene tok over Granada og borgerkrigen var et faktum. Rundt 4000 innbyggere ble drept, deriblant også Granadas og Spanias store poet Federico García Lorca. Han, som så mange andre, "passet ikke inn" i det konservative samfunnet med sin homofile legning. Granada fikk et rykte på seg for å være politisk konservativ.            

Alt dette er tilbakelagte stadier som bygger opp under historien om byen slik den fremstår i dag. Granada har klart å opprettholde sin rolle som turistattraksjon og et gastronomisk sentrum. Tapas og "kaserolle-mat" er typisk for byen som har flest barer per innbyggere i hele Andalucía. I Granada er det over to millioner serveringssteder, eller ett serveringssted per 112 innbyggere. Dette gjør det svært enkelt å utføre en real tapasrunde i byen, for er det noe en bare må i Granada så er det å spise tapas! Tapasen bringer oss på nytt inn i gamlebyen, i trange smug med godt besøkte barer og restauranter. Her får du tapas enten du vil eller ikke. Bestill en øl og du får tapas som obligatorisk følge, bestill en Coca Cola og tapasen følger like herlig med. Granadinerne har en barkultur som overgår de fleste andre. Her er en unik atmosfære og det gastronomiske utvalget er enormt. Mens tomme barer i Benidorm vitner om krise og svunnen tid, ser ikke krisen ut til å ha nådd Granadas restaurantbransje. Det yrer av liv som aldri før, og det er koselig å ferdes i bybildet som omfanger alt en turist ønsker seg av komfort, opplevelser og inntrykk.     

Gjennom tre århundrer kunne Granada dra fordel av gull fra det nye kontinentet, og byen ble utvidet på tradisjonell spansk manér. På 1800-tallet ble byen preget av fransk og engelsk arkitektur og byplanlegging, noe man ser tydelig med de forskjellige åpne torgene som El Saln og La Bomba. Napoleon inntok spansk territorium i 1810. Invasjonen varte i kun to år, men det var nok til å sette sine tydelige spor i byplanleggingen. Det oppsto politisk uro som følge av den franske invasjonen, og i årene som fulgte ble Granada sentrum for den første revolusjonerende motstandsgruppen mot spansk det kongeriket, noe som førte til henrettelsen av revolusjonens frontfigur Mariana Pineda. Gjennom det 19. århundre gjorde Granada opprør mot den spanske republikk. Århundret endte med økonomisk krise og flere naturkatastrofer som jordskjelvet i 1884 og kolera-epidemien i 1885.

Krisen hadde fortsatt sitt jerngrep på spansk økonomi på begynnelsen av 1900-tallet. På 1920-tallet opplevde Granada en kunstnerisk oppblomstring med kjente kunstnere som poeten Federico García Lorca og komponisten Manuel de Falla, som begge bodde i byen. Politisk uro preget også Granada gjennom hele 30-tallet som kulminerte i borgerkrig i 1936 til 1939. Frem til 1975 ble Spania styrt med General Francos jernhånd. På slutten av 70-tallet blomstret Granada opp som universitetsby. Mens universitetsutdannelse tidligere var forbeholdt middelklassen og eliten, ble nå universitetsutdannelse tilgjengelig for hele befolkningen i Granada. Det ble bygget studentboliger over hele byen. Granada er den dag i dag en viktig universitetsby. Turismen er og forblir av opplagt stor betydning for Granada. Spekteret er vidt og omfatter både nasjonal og internasjonal turisme med flere forgreninger fra deg og meg som turist til store konvensjoner, festivaler og forretningsmesser. Uansett formålet for besøket, vil byen alltid vise seg fra sin beste side. Granada er en levende historiebok med de vakreste kulisser som Daros bredder, Alhambras majestetiske palass, Sierra Nevadas snødekte topper og ikke minst Albaicín der det hele begynte.