En solrik vårdag i februar setter vi kursen mot Valencias innland, nærmere bestemt Castalla. Puebloen er kjent for god mat, og det er nettopp dét vi er ute etter. Selskapet Din Hjelper, med ekteparet Marit og Juan i spissen, leder an. De har satt opp en arrangert lunsjtur for å nyte byens stolthet – gazpacho manchego med en lokal vri, også kalt gazpacho sensato.
Med smekkfull buss bærer det innover Valencias fjellverden – nordmenn skal presenteres for spansk gastronomi. Marit gir en inngående
forklaring på spansk matkultur, viktigheten av å følge opp alle dagens fem
måltider, og ikke minst hvordan vi spiser en gazpacho manchego. Det er nemlig
ikke bare bare for en utrenet nordmann! Retten er en gryterett laget av kjøtt,
snegler, sopp og brød, og til slutt honning som en uvant vri, og det hele skal
inntas på et spesielt vis.
Borg og tinder
Valencias fjellverden er vakker, med store fjellsider som
speiler seg i solen, mens de høyeste toppene glinser av snødekkede tinder.
Enkelte steder skimtes Middelhavet som et blåmalt lerret. Så nærme kysten, men
enda så langt til fjells – vi har alt her på Costa Blanca!
Castalla kommer til syne foran oss. En borg minner om svunne
tider. Også denne, som de fleste andre borger, ble bygget av maurerne, og har
opp gjennom århundrene fått litt nødvendig ansiktsløft. Det var Kong Jaime I
som gjenerobret borgen fra maurerne, etter å ha gjenerobret Biar, hvorav begge
puebloene som følge ble innlemmet i Kongeriket Valencia i 1244. Den siste til å
bebo borgen var El Marqués de Dos Aguas, som arvet borgen i 1729. Borgen ble
kommunal eiendom i 1989.
Landsbyen Castalla
Castalla er en liten pueblo med snaue 10.000 innbyggere.
Smale gater og lavhusbebyggelse preger gamlebyen. Statuer pryder det offentlige
rom, og ved nærmere øyesyn er statuene forbundet med den regionale sporten
Pilota Valenciana. Det første som møter oss er en bar, hvis navn er "El
Trinquet". En trinquet er banen pilota valenciana spilles på. Det er
tydelig at sporten er stor i den lille byen. Foruten sport, skal byen være
kjent for sin gastronomi. Langs de smale gatene ligger restauranter i hopetall.
De fleste serverer den tradisjonelle retten gazpacho. Én restaurant heter bare
rett og slett Gazpacho – det råder liten tvil om hva de har på menyen!
I enden av gaten ligger "Casa Paqui", dagens mål.
Bord er reservert og mottakelsen er upåklagelig. Aldri før har de hatt nordmenn
på besøk, og begivenheten kan ikke gå upåaktet hen – i vesken har Marit en helt
spesiell gave til vertskapet: et rotekte norsk troll til å pryde den ellers så
spanske atmosfæren i den hyggelige restauranten. Vertskapet finner en verdig
plass for den nye leieboeren.
Travelt
Kelnerne går i koordinert skytteltrafikk. Foruten 48
nordmenn, har restauranten spanske gjester og ikke ett bord er ledig. Kelnerne
kommer bærende på den ene store gryta etter den andre, det er
take-away-gazpacho. Kunder står i kø ved baren for å ta med seg gazpacho hjem,
sammen med enorme brød som viktig tilbehør. Brødet er bokstavelig talt
grunnleggene i denne retten. Selve gazpachoen blir nemlig servert oppi brødet.
Etter hvert som gjestene forskyner seg av gazpachoen, kommer kelnerne med
påfyll. Og når gjestene er forskynt med gazpacho, fjerner kelnerne gazpachoen
så bare brødet ligger tilbake. Brødet, som nå er dynket i gazpacho, skal
overhelles av honning, brytes i biter og spises som en avslutning på
retten.
Kraftig mat
Gazpacho er et kraftig måltid, og ingen går sultne fra
bordet. Før hovedretten fikk vi dessuten servert et hav av forretter, deriblant
frittert artisjokk, som for de norske gjestene var en fulltreffer. Mens
sneglene ikke vakte like stor entusiasme, og pent ble lagt til side, var den
generelle smaks- og kulturopplevelsen en suksess som garantert blir en
gjenganger på Din Hjelpers aktivitetsprogram.
For mer informasjon om utflukter og aktiviteter, se
www.dinhjelper.com