Tyrefekting ligger i blodet til eieren av Lorcas beste restaurant "La Peña". Egen tyrefekterarena, formann i tyrefekterforeningen og direktør i Lorcas turistforening. Mannen lever og ånder for sine mangesidige engasjementer. Vi har hatt han på tomannshånd, Pedro Lucas, eller Pedro de La Peña om du vil.
Vi hadde hørt at det fantes en tyrefekter i Murcia, og at denne tyrefekteren skulle være noe utenom "standarden", med baller i luften og gründer av type. Ryktene gikk på at han skulle være både tyrefekter og restauranteier på en gang, og ikke nok med det, så var han også aktiv i turistbransjen.
Restauranten, som lokalt regnes som Lorcas beste, ser beskjeden ut fra utsiden der den ligger langs landeveien på vei ut av byen. Litt forundret over dens omtalte status, åpner vi døren, og en helt ny verden åpner seg. Øynene får straks en uvant dose av synsinntrykk. Bare synet av pent dekkede bord, flott interiør og en fantastisk bodega, gir inntrykk av at restauranten lever opp til sin status. Restauranten er for øvrig den første i Lorca som er utsmykket med turistforeningens "Q" for kvalitet.
Pedro Lucas er alt-mulig-mannen i restauranten, både hovmester, kjøkkensjef og kelner. Han er i full sving med å holde orden på kelnerne sine, sørge for at gjestene har det hyggelig og får den servicen restauranten er kjent for. Han tar et avbrekk, og ønsker oss hjertlig velkommen. Hans kone kommer ut fra kjøkkenet, der det er hun som er det egentlige kjøkkensjefen. Hun har hørt nyss om "storstilt" besøk, og ønsker oss velkommen. Det er neimen ikke hver dag det er nordmenn på besøk. Pedro viser oss til et bord innerst ved bodegaen. Vi kan ikke dy oss for å kommentere den vakre bodegaen.
- Bli med inn, sier han.
Pedro åpner glassdøren inn til bodegaen. Det er kjølig der inne. Hylle opp og hylle ned er fylt med vinflasker fra hele verden. Ja, selv taket er dekket med viner av aldre årgang, fint innrammet i et system av dekorative grener og blader av smijern.
- Jeg har plukket med meg endel viner fra faren min, som egentlig ikke bryr seg så mye om dem. Disse har jeg så valgt å dekorere taket med. Her er viner fra 1972, ja, helt tilbake til 1964, sier den runde og blide tyrefektende restauranteieren før ferden går videre inn til det aller helligste. Han viser oss ned en trapp. I trappegangen henger det fire store oksehoder.
- Denne oksen har jeg drept i tyrefekterarenaen, og denne har selveste Curro Romero drept, sier den stolte tyrefekteren. For de som ikke vet hvem Curro Romero er, er han en av de tyrefekterne med lengst karriere på arenaen. Han ble født i 1933 like utenfor Sevilla, og ble raskt en av de "store" i tyrefektermiljøet.
Trappegangen leder så inn i det helligste. Nede i kjelleren, under restauranten, finner vi selve setet for Lorcas tyrefekterforening. Veggene er dekket med tyrefekterplakater fra tidligere årganger, bilder av tyrefektere og avisomtaler av store mestre. Midt i rommet står et stort konferansebord. Det er ikke vanskelig å forestille seg at praten går høylydt for seg når rommet er fylt av "testosteron". Macho-kulturen er til å ta og føle på i dette rommet. Vi føler oss beæret over Pedros vilje til å la oss bli kjent med det aller helligste.
Etter omvisningen blir vi altså ført til vårt bord, vakket oppdekket med hvit damask, porselen og stetteglass. Den ene lekre tallerken etter den andre fyller bordet med kokkens spesialiteter, skinke, spekepølser og kjøttgryte. Vi får vite at alle retter er fra egenslaktet gris, og slakteren er ingen ringere enn Pedro Lucas, som lever 100% opp til begrepet alt-mulig-mann.
Ved nabobordet har de bestilt et utvalg av kjøtt. En stekeplate blir satt på bordet, og en uttrekksvifte blir montert i et av lufteavtrekkene i taket. Når vi ser nærmere etter, er det uttak over hvert bord i restauranten. Viften er stillegående, men veldig effektiv. Gjestene steker sin egen mat, og ingen forstyrrende lukt brer seg til andre bord. Innretningen er genial, akkurat som mange andre finurligheter i restauranten.
Måltidet kunne ikke vært bedre, og prikken over i´en er sjokoladetrukket fiken med granateple og vaniljesaus til dessert.
På arenaen
En tyrefekter kan ikke dy seg, han bare MÅ vise oss Lorcas stolte tyrefekterarena.
- Jeg har en tyrefekterarena på landstedet mitt, men ikke på langt nær så stor som denne, sier Pedro.
Tyrefekteren er i sitt ess. Som tidligere formann i tyrefekterorganisasjonen i Lorca er han på fornavn med alt og alle. Arenaen er stengt. han ringer på hos portnerkonen, og blir sluppet rett inn. Vi går inn bakveien, forbi stallen til pikadorenes hester og slakteriet der oksen blir partert etter kamp. Det er sent og mørket har senket seg, det ligger mystikk i luften, og en kan lett forestille seg nervene til de heltemodige før kamp. Rett ved inngangen til arenaen ligger kapellet der tyrefekterne ber sin stille bønn før de viser sinn manndom i ringen.
Pedro tar oss med ut i arenaen. Vi kjenner sanden under bena. Den store porten, barrikadene, omringet av tribuner. Selv nå uten tilskuere er møtet med ringen en opplevelse. En kan bare forestille seg hvordan det er når ringen blir pyntet med flagg og tusenvis av tilskueres rop fyller arenaen, mens matadoren galant leder den prustende oksen med sin tyrefekterkappe.
Utenfor tyrefekterarenaen er Lorcas stolthet foreviget, Pepín Jimenez, som startet sin karriere i Murcia. For mange av dagens tyrefektere og publikummere er han et forbilde og selve symbolet på Lorcas tyrefektermiljø.
Kommentarer
Legg inn en kommentar