Flamencoens røtter

Flamenco er en musikk- og dansestil med røtter i Andalucía. Flamencoen, slik vi kjenner den i dag, kan dateres tilbake til 1800-tallet til andalusisk musikk og dans.

Det finnes flere teorier om dens opprinnelse, men ingen av teoriene kan egentlig bekreftes da historien ikke forteller stort om dens opprinnelse. I RAEs leksikon assosieres flamenco med sigøynerne, men selv om denne gruppen ikke representerer opphavet til kunstformen er det ingen tvil om at de har hatt stor innflytelse på den. Den mest utbredte teorien er at flamenco oppsto i Andalucía etter maurertiden, og at kunstarten var et resultat av det flerkulturelle samfunnet bestående av maurere, sigøynere, spanjoler og jøder. Det man vet med sikkerhet er at flamencoen oppsto i Andalucía, der kunstformen er erklært andalusisk historisk- og etnologisk kulturminne.        

Sangen, dansen og klappingen er basisen i flamenco. De siste årene har flamenco også blitt veldig populært i sydamerika. I Guatemala, Costa Rica, Panama, El Salvador og Puerto Rico finnes det flere flamencogrupper og akademier. I Japan er kunstarten så populær at det finnes her flere flamencoakademier enn i Spania. I november 2010 erklærte Unesco flamencoen for verneverdig kulturskatt.

Historien

I 1783 igangsatte Carlos II en regulering av den sosiale situasjonen for sigøynere. Dette ble en "før og etter" for sigøynerne som med dette fikk mere håndfaste rettigheter etter årevis med forfølgelse og ekskludering. Etter uavhengighetskrigen i Spania (1808-1812) utviklet det seg en etnisk stolthet blant folket, og sigøynerne ble sett på som viktige i den andalusiske kulturen. Etter hvert ble det åpnet syngekaféer (cafés cantantes) der man kunne drikke og se på musikalske show samtidig. Musikk blandet med alkohol var ikke alltid en like god blanding, og folket vendte ryggen til disse stedene. I biografien om flamencoartisten Fernando de Triana kan man lese at allerede i 1842 fantes det en syngekafé i Triana, som i 1847 fikk navnet Los Lombados etter Verdi-operaen med samme navn. Her kunne hvem som helst opptre, uansett musikksjanger. Det fantes ikke noe sterkt samhold mellom flamencoartister på den tiden før Silverio Franconetti i 1881 åpnet en ren flamenco-kafé. Flamenco-kaféer ble en trend i de sydlige delene av Andalucía, og et viktig sted for artister der flamencoen ble dyrket som den kunstarten vi kjenner i dag.      

"Flamenkismen" blir i Real Academia Española definert som "lidenskapen for flamencoens tradisjoner etcetera", en betegnelse som i hovedsak omfatter både flamencomusikk, sang og tyrefektning. Disse tradisjonene ble sterkt kritisert av 98-generasjonen, der samtlige medlemmer var i mot flamencoen og det den representerte. Forfatteren Eugenio Noel fra Madrid ble flamencomotstandernes fremste talsmann. Han sammenlignet flamencoen og tyrefektingen med Spanias ondskap. Han mente at uteblivelsen av slike barbariske tradisjoner i moderne europeiske stater kunne tolkes som et resultat av høyere sosial status og økonomisk utvikling. Dette gjorde at det i flere tiår var et stort skille mellom flamencoen og de intellektuelle i Spania. 

I perioden 1920 til 1955 ble flamencoshow fremført i tyrefekterarenaen og i teatrene under betegnelsen "opera-flamenco". Betegnelsen var en økonomisk strategi da opera ble skattebelagt med kun 3 prosent, mens andre musikalske fremføringer ble skattebelagt med 10 prosent. Showene spredde seg til hele Spania og til de største byene i verden. 

Flamenco ble populært og feide alle andre stilarter bokstavelig talt av scenen. Det ble innført flamenco i lettere og gladere varianter som cantiñas, cantes de ida y vuelta og fandango. Puritanerne kritiserte disse "løsaktige stilartene", og da spesielt bruken av falsett og den "vulgære gaitero-stilen". Som gode puritanere arrangerte poeten Federico García Lorca og komponisten Manuel de Falla en sangkonkurranse i den tradisjonelle sjangeren "cante jondo" i Granada i 1922. Begge kunstnerne anså flamenco som folklore og ikke som scenekunst. De var bekymret for at den massive suksessen til flamencoen ville begrave dens virkelige røtter. Kun de som hadde virkelig lidenskap for cante jondo fikk delta i sangkonkurransen. I juryen satt Antonio Chacón, datidens fremste sanger av cante jondo. Vinnerne ble "El Tenazas", en profesjonell sanger, og Manuel Ortega, en åtte år gammel gutt fra Sevilla som med konkurransen fikk start på en livslang karriere under artistnavnet Manolo Caracol. Sangkonkurransen i seg selv ble en fiasko med dårlig respons.  Manglende kunnskaper om flamenco hos både Lorca og Falla gjorde ikke saken noe bedre. De var innstilt på å finne en purhet som ikke fantes i en stilart basert på individuell innovasjon. Etter denne fiaskoen, overtok 27-generasjonen stafettpinnen. Med genuin interesse og dyp kjennskap til flamencoen, klarte de å innføre flamencoen som en legitim sjanger også blant de intellektuelle.           

På 1970-tallet gjorde utenlandsk musikk sitt inntog i Spania. Musikk fra USA og resten av Europa gjorde at spanske musikere begynte å eksperimentere med andre stilarter. Resultatet ble flamenco fusjon. Rocio Jurado gjorde flamenco mer internasjonal tidlig på 70-tallet. Hun byttet ut flamencodrakten med gallakjoler, og gjorde sangen mer lettfordøyelig for det internasjonale markedet. Hun gjorde stor suksess i land som Colombia, Venezuela og Puerto Rico. Musikkagenten José Antonio Pulpón så også potensialet i å fusjonere selve artistene og deres stilarter. Den mest revolusjonerende fusjonen var da Antonio Chacón begynte å samarbeide med Ramón Montoya. Sammen dannet de grunnlaget for en ny type moderne flamenco. Deretter fulgte et fruktbart samarbeide mellom gitaristen Paco de Lucía og sangeren Camarón de la Isla. Da duoen gikk hver sin vei, ble Camarón en legende i sin sjanger mens Paco de Lucía rekonfigurerte hele flamencosjangeren ved å introdusere stilarter som jazz, samt brasiliansk og arabisk musikk i tillegg til å ta i bruk andre instrumenter som tverrfløyte.     

Camarón og Paco de Lucía ble foregangsmodellene for 1980-tallets flamencoartister. De tok steget enda lenger og fusjonerte stilarter man aldri før ville ha fusjonert. Epoken går under navnet "Movida Madrileña" og omfatter et musikalsk univers bestående av flamenco, jazz, rock, pop, blues og Ketama. Musikksjangeren kalles ny flamenco. Innenfor denne sjangeren finner vi artister som blant annet Rosario Flores (datter av Lola Flores) og Malú (niese av Paco de Lucía og datter av Pepe de Lucía), som begge har stor suksess med hver sin individuelle stil med røtter i flamencoen.