Hulebyen Cuevas del Rodeo

I Rojales får ordet huleboer en helt annen betydning. Ingen busemenn med treklubbe i hånden, heller ikke fattigslige kår. Cuevas del Rodeo består av godt utstyrte to, tre og opp til fire roms huler, og er et paradis for spanske bohemer og idealister.



Vi kjører oppover trange gater, gjennom Rojales by og følger skilting mot severdighet. Vi går ut fra at det er hulene de sikter til. Og ganske riktig, på byens øverste punkt, åpenbarer grottene seg. Vi parkerer utenfor skolen og følger skiltene med “Cuevas del Rodeo” til fots. Andre turister har også funnet veien hit denne vinterdagen. Beboerne har for lengst innfunnet seg med å leve på “utstilling” for skuelystne turister. 

Stedet bærer preg av å være en kunstnerby, et bohemenes paradis. Kunst av forskjellig slag preger bybildet. En billedhugger legger siste hånd på verket ved et av byens fellesområder. Alle er på hils, de kjenner hverandre og sammen lar de tiden sveve bedagelig forbi. Moderne utvikling, høyteknologi og stress berører ikke de fredlige innbyggerne. De har faktisk klart å bevare en sjarm og ro som ikke er mange forunt i dagens samfunn. 

Hulebyens historie er ikke så lang. Den dateres tilbake til 1800-tallet da gruvearbeidere fra Cartagena bosatte seg i hulene. For hånd gravde de ut 17 huler. De varierer i størrelse og har to, tre og fire soverom. Alle hulene er hvitmalte med blå inngangsdører. Noen har godt opparbeidede hageanlegg, andre enkle terrasser ved inngangspartiet. En av hulene er en generasjonsbolig. Familiens hund står fastbundet under et tre og melder gladelig vår ankomst. Vi kommer på uanmeldt visitt, men familien tar besøket med godt humør og inviterer oss inn i generasjonsboligen. Hulen er trang, kun to soverom, en liten stue og en kjøkkenkrok. Spisebordet står midt i entreen, tv´n skjult bak inngangsdøren og er eneste tegn på at det er innlagt strøm. Badet ligger i nabohulen ute på plassen. Hulen har innlagt strøm og vann, men oppvarming er det ikke behov for da hulen holder seg kjølig om sommeren og varm om vinteren. Boligen er knappe 50 kvadratmeter med seks beboere. At de alle får plass er et under, men husfellesskapet ser ut til å fungere godt i den lille hulen. 

Byen har godt utbygde gangveier med uforutsigbare vendinger. Plutselig stopper veien, og man blir nødt til å klatre noen trappetrinn før veien igjen leder deg videre på flatmark. Den ene hulen etter den andre dukker plutselig opp bak en bergtopp, og før vi vet ordet av det står vi på taket til et gedigent hulehus. Fra stien kan vi se det berømte skjellhuset Casa de las conchas. Problemet er bare at ring 1 ikke har forbindelse med ring 2, så vi får kun sett huset fra baksiden. Huset skal tas nærmere i øyesyn ved neste besøk i byen, men historien sier at huset er på hele 250 kvadratmeter. Don Manuel Fulleda Alcaraz kjøpte hulehuset i 1974 etter å ha bodd ni år i Frankrike. Fasaden på hulehuset var av betong, og for å gjøre fasaden litt mer spennende bestemte mannen seg for å dekke den med skjell. I hele syv år plukket han skjell på strendene i Guardamar del Segura og La Manga del Mar Menor som han så limte på veggen. Her er blåskjell og muslingskjell om hverandre, og det sies at det til sammen er hele 550.000 skjell på den berømte fasaden.          

Kommentarer